Kolbjørn Mathiesen ser tilbake
Av Randi Andersen
En av gammelkaran, og ildsjel både i den nye og den gamle martnan, var Kolbjørn Mathisen fra Bjørn. Jeg hadde den ære å høre Kolbjørn fortelle om martnan slik han opplevde den i sin ungdomstid, og også historier som var blitt fortalt ham av hans foreldre og besteforeldre.
Selv om martnan ikke på langt nær har samme betydning som før, er “sjelen” fra gamle tider tatt godt vare på. Takket være ildsjeler på Bjørn, og Dønna forøvrig, er martnan nå blitt en fast tradisjon annet hvert år.
Kolbjørn Mathisen var en av disse ildsjelene. Han ble født i 1920, og vokste opp i Vika på Bjørn. Vika var fra gammelt av et sentralt område for Bjørnsmartnan, blant annet på grunn av telegrafstasjonen som fantes der. Familien huset lensmannen, og leide ut rom til gjester. Under martnan måtte derfor ungene bo på låven, og det var riktig spennende.
De skulle være inne klokka ni om kvelden. Dét ble ikke alltid overholdt. Det var nemlig på kveldene at spennende ting som dans og musikk fant sted, og i martnanstida var det gode penger å tjene for oppfinnsomme smågutter. Kolbjørn husket godt at han fikk femti øre for å levere telegram på Hestad. Det var lang vei å gå, selv om de var vante til det den gang. Stasen med å bære skinnveska som telegrammet lå i, overgikk imidlertid tankene på den lange veien.
Oppfinnsomhet ga lønn
Ett år fant han og kompisen Ludvig ut at det var penger å tjene på utedoen som tilhørte Ludvigs familie. De sto vakt og krevde betaling, mot å holde papir, – gamle aviser som de heiv inn til “trengende”. De var litt redde for å havne i bråk. To elleveåringer hadde ikke mye å stille opp med mot sterke karer med brennevin innabords. Da som nå var det mest damer som sto i kø, og de var bare takknemlige for å få gjort sitt fornødne innendørs.
På denne tida var det ennå så mange tilreisende at en i datidas “hovedgate” bare måtte følge strømmen, for ikke å bli trampet ned eller klemt. Var det veldig dårlig vær ble veien ei gjørmesti, og blådressen mer eller mindre grå. Ute på vågen lå båtene så tett at en måtte lage en renne mellom dem for at det skulle være mulig å komme frem. Også her så guttene sjansen til å tjene noen slanter ved å skysse folk til og fra land for en liten penge.
Høytid, handel og svermeri
For ungene var det mye moro. Karusellene var ettertraktet. Alt var spennende, og noen av ungene lurte seg likegodt under karusellen før den startet, for å få innblikk i nye eventyrlige landskap. Kolbjørn var blant dem som engang fikk 25 øre for å komme seg vekk derfra. Hvilke ord som ble utvekslet mellom de voksne, kan en bare gjette seg til!
Sukkertøy var også populært, og hjemmelaget godteri var et fast innslag under martnan. Ungene fikk noen ganger tildelt “ødelagt” sukkertøy, som faktisk smakte akkurat like godt.
De to store høytidene den gang, var jula og Bjørnsmartnan. Folk sparte penger hele året for å bruke på martnan, og mang en findress ble handlet under disse dagene. For å få det beste tilbudet var det lurt å vente til like før selgeren skulle pakke sammen. Kolbjørn fikk seg ny dress for 35 kroner på denne måten, noe som visstnok var en god handel etter datidens pengeverdi.
Stort vareutvalg
Martnan foregikk like før slåttonna, og da var det naturlig å se salg av river og ljåer, i tillegg til trevirke, som stoler og bord. Folk kom langveisfra for å selge sine varer. Blant dem som Kolbjørn husket godt, var ei fru Nygård fra Trondheim. Hun kom i egen skøyte fylt opp med de fineste moteklær for damer og herrer. En fikk også tilgang på apotekervarer, men utsalget fungerte kun under martnan. Ja, det var stort sett mulig å få tak i det meste en trengte gjennom året, så fremt en hadde penger eller byttevarer.
Fotograf Kasper fra Trondhjem hadde sin fulle hyre med å fotografere. Det var nemlig svært populært å få ei jakkenål med bilde av kjæresten. For den måtte man betale en krone. Da som nå var det ikke uvanlig å se svermeri blant de unge i sommernatta, og det gikk alltid en strøm av par mellom martnansområdet og “håjen”(som i dag er boligfelt på Bjørn). Martnanskjæreste hadde jo de fleste, noen sågar ei i hver arm. Nok en god inntektskilde for fotografen.
Bråk og politiet
Det var mye som skulle gjøres opp i martnan, både på godt og vondt, og det er ikke til å komme utenom at det var mye fyll og bråk. Lensmannen og hans menn sto ofte maktesløse, men en og annen deltaker måtte fint tilbringe natten i arresten. De som ikke fikk husly på den måten, hvelvet båtene på land og brukte dem som nattely. Det var da selvfølgelig svært morsomt for enkelte å snu dem slik at en kunne avsløre eventuelle “amorøse” hendelser, til andres store ergrelse. Kolbjørn fortalte at ungdommen i dag er rene “englene” i forhold til mye av det som fant sted før.
Hardt arbeid for voksne og barn
Bjørnsmartnan var en folkefest, i tillegg til en kjærkommen inntekt for veldig mange. Og sjøl om det var mye moro, husket Kolbjørn også arbeidet og slitet både før, under og etter martnan.
Huset i Vika ble som sagt leid ut til overnattende, og alt av dekk- og sengetøy måtte gjøres i stand. Sengeklærne skulle være strålende hvite, og ble derfor vasket og lagt på “Bleikevoll”. Kolbjørn hadde med rette liten tro på at jeg vet hva bleikevoll er og forklarer at dette var å legge tøyet på lyngen slik at sola bleiket det hvitt. Bestikket ble grundig pusset med finkornet sand fra bekken, helt til det var skinnende blankt. I tillegg leide familien i Vika også ut buer til de omreisende, og disse måtte holdes i stand.
Framtiæ e lys!
Det har alltid vært et mål å fornye og, ikke minst, forbedre Bjørnsmartnan, samtidig som man har ønsket å ta vare på sjelen fra riktig gamle tider. Nettopp derfor er det viktig både å ta vare på minnene fra den generasjonen som var til stede den gang og å trekke inn impulsene fra dem som skal føre tradisjonene videre. Gammelt kombinert med nytt blir som oftest en suksess, og tradisjoner er noe vi vet å ta vare på her nord.
Det Kolbjørn husket best fra den gamle Bjørnsmartnanstida, var det storslagne båtlivet og all den vakre musikken. Og etter Kolbjørns innlevende beretning, kan jeg formelig både se og høre for meg italieneren Jakonelli med trekkspillet, der han tryller frem de fineste melodier for den ivrige folkemengden. Med vemod må det bare konstanteres at vi aldri får den tida tilbake. Det måtte Kolbjørn litt trist si seg enig i, men han hadde god tro på den nye Bjørnsmartnan. Vi i komiteen håper at noe av datidens stemning kan gjenoppstå i martnan, samtidig som vi lover et nytt og spennende arrangement.
En stor takk til Kolbjørn Mathisen for at vi fikk ta del i hans minner før han gikk bort.